Forfatter: Minneord

Det kjennes vemodig at hedersmannen Harder Emil Sandvik er gått bort. Han nådde en anselig alder, 85 år, men var fortsatt vital og engasjert som en ungdom helt inntil kreftsykdommen fikk overtaket i høst.

Av: Erik Unaas (også på vegne av mange venner i Østfold-samfunnet og i O-miljøet)

Harder var et begrep i hele Norge gjennom sitt store engasjement for O-idretten.

Men han satte sitt stempel i mange sammenheng, og det er enkelt å gi beskrivelser av indre østfoldingen: ektemannen og familiefaren, idrettsentusiasten, offiseren, karttegneren, skogskaren, treneren, idrettsutøveren (han var til og med god i tresteg), motivatoren, lokalhistorikeren, musikeren, forfatteren og lokalpatrioten … ja, den lista kunne vært enda lenger. Egentlig var han politiker også, på sin måte – alltid engasjert og klar for å gi meldinger og innspill.

Læreren Harder. Jeg hørte Harder som en drivkraft i det unike friidrettsmiljøet i Fri-Kam i Trøgstad da jeg var ung gutt. Men jeg ble for alvor kjent med Harder da jeg ved et lykketreff fikk han som meget godt kvalifisert gymlærer på Hov videregående skole i Askim høsten 1975. Da var friidretten det altoverslukende for Harder. Han hadde en enorm samling statistikker og resultatbøker og hver mandag var det oppdateringer etter helgens stevner. I 1976 skulle vi ha friidretts-NM på Askim stadion, og Harder fikk motivert meg inn i min første journalistjobb for daværende Øvre Smaalenene.

Det var fint å kjenne lærer Harder. Og vi som likte å løpe fikk lov til det. Det var ikke få av de 8 km klassiske «Oraugrundene» i Askim som noen av oss fikk klemt inn gymtimene på 45 min i gymnasårene.

Da Harder oppdaget O-idretten. Harder fikk en ny «oppvåkning» helgen 8.-9. mai 1976. Fri-Kam var i ferd med å få et knallag i Holmenkollstafetten, men samtidig hadde Flaggtreff et stabilt «Topp 15»-lag i verdens mest kjente o-stafett Tiomila. Allsidige og løpssterke Jan Erik Fredriksen (senere en av topplederne i Eidsberg kommune) var en av dem som var ønsket på begge lagene. Harder skjønte det var bare en mulighet for å få Jan Erik på lengste etappe gjennom Frognerparken. Det ble å kjøre 1200 km t/r Uppsala for å hente Jan Erik på natta slik at de sammen kunne rekke også klassikeren Holmenkollstafetten i Oslo søndag formiddag.

(Fortsetter under)

Der borte i de svenske skogene ble han kjent med ny idrett, som kom til å prege hans liv i de neste fem tiår. Med en unik stemning gjennom «Långa natten», 5 000 løpere «alene» gjennom skogen, et stadion bygget for anledningen og speakerstemmen til legendariske K-G Nilsson rungende over høyttaleranleggene.

Jeg glemmer ikke Harders euforiske beretninger på skolen den mandagen. Det han hadde opplevd der, festet seg på netthinnen for alltid.

Lite visste han på den lange bilturen hjem den morgen at sønnen Tore, den gang fire år, senere skulle bli en legende i samme Tiomila, som den mestvinnende gjennom tidene (8 seire med Halden SK – ingen har flere). Eller at Tore skulle bli verdensmester i stafett i Skottland i 1999 og ta ytterligere to VM-medaljer i neste VM i Finland i 2001. I tillegg til en rekke NM-titler og seire i finske Jukola.

Kunne gjøre alt. Harder ble raskt drivkraften i O-laget Pan, og senere i løperklubben Indre Østfold OK som vi stiftet i 1991. Der jeg var første formann og Harder naturlig sportslig leder. At vi i noen år var en av Norges største klubber, var i stor grad hans fortjeneste. Det ble et stort antall NM-medaljer, spesielt på juniorsiden, de årene.

Harder var en super-ildsjel, han gikk løs på alle oppgaver i klubb og krets, han løp så mye kan kunne sjøl fram til beinet etter hvert slo seg vrangt, tok tillitsverv, tegnet glimrende kart, laget treningsprogram for et særdeles stort antall utøvere (også utenfor egen klubb) og bidro lokalt med alt treningsløp til VM, NM og internasjonale uttaksløp. I en periode var han også med som juniorlandslagstrener, og ble et unikt tospann med sønnen Tore.

(Fortsetter under)

Stilte opp for alle. Harder, i tospann med sin Ellen, hadde en unik evne til å se alle. Jeg husker somrene rundt i Sverige med O-Ringen (5-dagars), verdens største løp. De ukene var et fast høydepunkt i Sandvik-familiens årshjul. Vi var mange fra Indre Østfold der på 1980 og -90-tallet, og jeg ser fortsatt for meg alle ungdommene som Harder inviterte til teltet sitt for gjennomgang av deres veivalg og kart, og de oppmuntrende kommentarer og innspill han alltid hadde.

Tydelig – og raus. Harder kunne nok vise temperament og var ikke redd for å si hva han mente. Det fikk også jeg oppleve, ikke minst i mine år som ordfører. Men han gjorde det på en fair måte, og tok han en sjelden gang feil, hadde han en beundringsverdig evne til å være ydmyk og gi en beklagelse.

Akkurat som hans evne til å være den første til å ta kontakt og gratulere. Som da jeg ble valgt inn i styret i Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite. Jeg tror ikke jeg hadde gått den veien uten Harders inspirasjon.

(Fortsetter under)

Mannen med trekkspillet. Harder var også en musikalsk begavelse. Trekkspillet var ofte med, og Harder stilte opp når han ble spurt enten det var i unge eller gamle hjem – eller med Skaukarenes Klubb. Han komponerte, vi som var der glemmer aldri øyeblikket hans «Bruremarsj fra Trøgstad» ble spilt i Idd kirke da Tore og Lene giftet seg der i 2010. Alle barnebarna har fått sine egne komposisjoner.

Skribent og lokalhistorikeren. Vi var frilansere sammen i Indre og Østfold-Posten. Etter at Harder ble pensjonist, skrev han mye igjen. Jeg vet ikke helt hvor mange bøker, leserinnlegg og foredrag det ble, men han har virkelig lagt noe til neste generasjoner. Spesielt om lokalhistorie, idrett og 2. verdenskrig. Grenselosene, Fortene og Feldmannsaken engasjerte han ekstra. Det var fint Harder fikk være til stede ved åpningen av demokrati- og menneskerettssenteret på Høytorp fort i Mysen i sommer.

Det er mange som kommer til å savne alle de gode samtalene med eller telefonene fra Harder – men også de vi ikke fikk tatt. Vi minnes med takknemlighet en særs raus person i så mange miljøer.

Alle kjente Harder og alle kjente kraften i Harder.

En bauta. Våre varme tanker går i dag til trofaste Ellen som har mistet sin ektemann gjennom 58 år, dere var en svært sterk duo sammen, og til Hege og Tore og barnebarna.  Men dere skal vite at han «plantet» så mye både i holdninger og i skrevende ord som svært mange vil ta med videre.

(Harder Sandvik begraves onsdag 7. januar kl 10.30 fra Trøgstad kirke, bare noen hundre meter fra Trøgstad sykestue der han ble født for 85 år siden. Etterpå er det minnestund i Kirkestallen)