Stikkord: Catcha Bloom

Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.

Tema: Partnerskap, ekteskap, samtaler, kjøkkenbordet, hverdag, filosofi 

Noen av de viktigste samtalene i livet skjer ikke foran publikum. De skjer ved kjøkkenbordet. I et helt vanlig hjem, mellom to mennesker som vil hverandre godt, men som ser verden fra ulike steder. I dag var en sånn dag hos oss. En samtale om musikk, om kvinner, om sannhet og om hvordan vi egentlig skal leve sammen når vi begynner å endre oss. 

Knut Erik og jeg begynte å snakke om musikk. Om hva kunst egentlig skal gjøre i verden. Han er kunstneren som vil løfte mennesker opp. Han snakker om frekvens, om englers stemmer, om at musikk kan åpne noe lyst og vakkert i oss. At menneske og musikk kan være i symbiose og at magnetismen sørger for en perfekt match imellom artist og lytter. Han skriver tekster som nesten føles som mantraer. Han vil at mennesker skal løftes. 

Jeg står et litt annet sted. 

Jeg er opptatt av kroppen. Av nervesystemet. Av erfaringene mennesker bærer i seg. Jeg har levd i denne verden i 46 år. Jeg har sett både lys og skygger på nært hold. Jeg har engasjert meg i mange år i spørsmål om kvinner, makt og verdighet. Ikke fordi jeg vil tråkke på menn.  

Jeg er opptatt av at kvinner slutter å tråkke på seg selv, og at menn faktisk interesserer seg for kvinners rolle i samfunnet. 

Når vi snakker om musikk som løfter kvinnen, møtes to perspektiver. 

Han sier at vi, kvinner, må heve oss over det vi ikke liker. At vi skaper virkeligheten med tankene våre. 

Jeg merker at jeg ikke er enig. 

For jeg mener at vi også må tørre å se virkeligheten slik den er. At vi ikke alltid skal løfte oss bort fra det som faktisk skjer med oss. 

Begge deler kan være sant. 

På samfunnsnivå kjenner jeg at det ikke er nok å bare tenke annerledes. Vi må tørre å se virkeligheten i øynene. Det finnes fortsatt rammer som ikke støtter kvinnen. Da må det løftes opp på et høyere nivå enn ved kjøkkenbordet. 

Samtidig kjenner jeg at det er like viktig at kvinner selv tar tak. I tankesettet sitt. I visualiseringsevnen. I evnen til å skape noe bedre for seg selv. 

Vi trenger kunst som løfter mennesker. Samtidig trenger vi stemmer som tør å snakke sant om det som fortsatt ikke er likestilt. Kvinner er halvparten av verdens befolkning. Likevel er det fortsatt mange rom der vi ikke sitter ved bordet. 

Midt i diskusjonen merket jeg noe i meg selv. 

Jeg er i ferd med å ta mer plass i livet mitt. Mindre tilpasning. Mindre stillhet. Mer tydelighet. Det gjør noe med dynamikken mellom oss. 

Temperaturen kan bli høyere.  

Men, kanskje er ikke det bare et problem. 

Kanskje er det også et tegn på at to mennesker prøver å finne en ny balanse mellom himmel og jord. 

Etterpå ble huset stille og jeg kunne samle meg i fred. Jeg satte over vann til te og rullet ut yogamatten. 

Noen ganger er det også en form for fred. 

Hvis du kjenner deg igjen, så vil jeg gjerne høre fra deg. 

Hilsen fra Catcha Bloom 

Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.

Tema: Redd, første sangtime, prestasjonsangst, stemmebruk, sanglærer 

Noen ganger begynner en sangtime med gråt. Ikke fordi stemmen er dårlig. 

Ikke fordi eleven mangler musikalitet. Men fordi stemmen aldri har blitt sett. 

Jeg ba en elev synge tre toner. Bare en enkel linje. Ah – ah – ah. 

Tre små toner. 

Hun begynte å gråte. Det var ikke dramatisk. Bare stille tårer.  

Hun sa etterpå at hun aldri hadde sunget foran noen før. 

Aldri. 

Ikke foran en lærer. Ikke foran venner. Ikke foran familie.  

Hun hadde sunget alene. Men stemmen hennes hadde aldri blitt sett. 

Det indre barnet hennes hadde aldri fått stå frem og synge. 

Så kom sangtime nummer to. Før timen sendte hun meg et lydopptak. Et lite klipp på mobilen. Det var hennes egen løsning. Da hun kom til den andre timen, hadde jeg allerede hørt stemmen hennes og noe hadde flyttet seg. 

Trykket i rommet var borte. Selv om vi jobber på Zoom, så flytter vi fjell. 

Vi jobbet med pust. Vi jobbet med luftige toner. Og, så sang hun. Ikke perfekt. Men ekte. 

Masse. 

Jeg kommenterte det egentlig ikke fordi jeg ville ikke gjøre det til en prestasjon. Men, da vi oppsummerte timen sa hun det selv.  

“Tenk det. Jeg sang i dag.” 

Noen ganger snakker vi om sang som teknikk. Stemmeregister. Støtte. Vokalplassering. Alt det er viktig. 

Men noen ganger handler sang om noe helt annet. Mot. Å la stemmen eksistere foran et annet menneske. Å akseptere stemmen som den er. Det er det beste utgangspunktet. Tre toner kan være et fjell. 

Og når det fjellet flytter seg åpner det seg et helt nytt landskap. Stemmen er ikke bare lyd. 

Den er et sted i oss som vil bli sett. 

Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg gjerne høre fra deg. 

Hilsen fra sanglærer Catcha Bloom 

Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.

Tema: Alfa bølger, morgenrituale, drømmer, minner

Jeg våknet med en drøm som ikke slapp taket. Kroppen var rolig, nesten uvant rolig. Som om noe i meg hadde landet. Og mens solen steg og fuglene startet dagen, kjente jeg at jeg fortsatt kunne gå tilbake dit. Til henne jeg en gang var. Hun jeg nesten ikke kjenner igjen lenger. 

Solen står opp og det er morgen. Jeg hører fuglekvitter allerede og jeg føler alfa bølgene i meg fortsatt. En innvendig ro i meg. Det føles godt. Trygt. 

Jeg kan fortsatt besøke drømmen jeg var i når jeg våknet, også. Fra ungdoms-dansetiden min. En verden som føltes stor og meg som prøvde å finne meg selv i den. 

Jeg har alltid hatt noen trofaste venner i livet mitt. De som venter på meg, blir med på eventyr og bruker sin dømmekraft for å hjelpe meg. 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne møtt meg selv og opplevd hvordan jeg var på den tiden. Fordi mange gamle venner synes fortsatt jeg er lik meg selv. Men jeg føler meg så annerledes. 

Jeg fant noen gamle brev i en minneboks i kjelleren. 

Det var mange av dem. Postkort, lapper og brev. Så ulike og fargerike. De var vitne til min ungdomstid. En leken og herjete ung dame, var jeg. 

Og, den 10 år eldre meg som leste gjennom alt, klarte ikke å kjenne meg igjen. 

Jeg leste at jeg spilte skuespill. Mye latter, sladder og opptatt av temaer jeg ikke interesserte meg for lenger. 

Dagen vi ryddet i kjellerboden var vi nyetablerte, hadde kjøpt leilighet i Oslo og skulle rydde i gamle ting. samboeren min gikk bakover i minnet og sa: Hehe. Her var det mange historier! 

Så, hvem var min ungdoms karakter? 

Ei jente som opplevde mange tøffe tak på kort tid. Og, som fikk minner for livet. Husbrann, uro i hjemmet, seksuell utnytting, bråk, konsentrasjonsvansker, fest og moro, flukt, kjemp og konstant uregulert. 

Vold, voldtekt og alt som fulgte med den perioden har vært skamfullt å leve med. 

Fordi jeg spilte en karakter for å overleve situasjoner en ung jente ikke hadde forutsetninger for å mestre. Men, ingen andre så det. 

Og, ti år senere var jeg kommet over på den andre, “normal,” siden. Jeg øvde meg ut av krise modus og inn i forutsigbarhet, ro og ansvar. 

Jeg trives her i skrivemodus og vil fortelle dette deg som leser at vi mennesker kan endre på alt vi vil forandre. 

Med beinhard innsats blir du din drømmeperson. 

Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg gjerne høre fra deg. 

Hilsen Catcha Bloom

Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.

Stemmen din er ikke laget for å imponere. Den er laget for å brukes. 

Like naturlig som du puster. 

Like naturlig som øyelokkene dine blunker for å beskytte øynene. 

Stemmen er ikke et prestasjonsverktøy. Den er et reguleringsverktøy for emosjoner og indre uro, og et uttrykk til musikk. En som bærer hele din livshistorie. Tenk litt på det! Hele din historie ligger som et stempel på din lyd, din stemme. Selv om dette egentlig er helt naturlig for oss, å nynne, tralle litt, synge sammen så…har noe skjedd. 

Gjennom talentprogrammer, bransjeideal og et mediebilde fullt av perfeksjon, har vi begynt å tro at stemmen vår må være noe annet enn det den er. Til og med komplette AI genererte artister får millioner av følgere! De lever ikke engang. Det er et hundre prosent digital musikk og stemme. 

Renere. Sterkere. Penere. 

Mer “riktig”. Men vit at vi som har øvd på å kunne høre overtonerekker merker det med en gang. Det mangler mye menneskelig informasjon i den type sang og musikk. 

Vi sammenligner oss med eliteartister, retusjerte uttrykk og trender i konstant bevegelse. Og sakte, men sikkert…slutter vi å bruke stemmen vår. 

Jeg vil noe annet. 

Jeg vil at vi skal ta stemmen tilbake. 

Til hverdagen. Til kroppen. Ta eierskapet over stemmen din. Akseptere den. Bruke den. La den være unik og akkurat som den er. Igjen; Stemmen din bærer historien din. 

Alt du har opplevd frem til nå, ligger som lyd i deg. Ingen andre har den lyden. 

Så hvorfor prøver vi å kopiere? Sånn det var uttrykk via musikk, nå til noe enda viktigere: 

Stemmen er direkte koblet til nervesystemet ditt.  

Når du lager lyd, stimulerer du vagusnerven, kroppens viktigste “ro-system”. 

Her er fem grunner til hvorfor det er så viktig: 

1. Den hjelper deg å regulere stress og finne ro 

2. Den støtter søvnrytmen din 

3. Den påvirker fordøyelsen 

4. Den skaper en følelse av trygghet i kroppen 

5. Den styrker sosial tilknytning, vi føler oss tryggere sammen 

Hva er vel tryggere enn å sitte i en flokk og nynne sammen? 

Så hvor begynner du? 

Her er tre enkle nøkler du kan ta i bruk allerede i dag: 

1. Nynn lavt for deg selv. 

Kjenn vibrasjonen i kroppen, spesielt i bryst, nakke og hodet. 

2. Lag lyd uten mål. 

Ikke syng “fint”, bare la stemmen få komme ut. 

3. Bruk stemmen daglig. 

Snakk, syng, sukk, pust med lyd – gjør det naturlig igjen. 

Du trenger ikke bli en annen. Du trenger bare å bli mer deg. Det er sunt for kropp og sinn. 

Stemmen din er ikke feil. Den er formet av livet ditt. 

Og, den fortjener å bli hørt 💛 

Hilsen Catcha Bloom 

Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.

For meg oppleves mange offentlige debatter som unødvendig støyete. Tema etter tema blir trukket ut i ytterpunkter, som om virkeligheten bare består av enten–eller. Og hver gang tenker jeg det samme: 
Vi mister noe viktig når nyansene forsvinner. Vi mister menneskeligheten og alle ulikhetene våre som skal taes hensyn til. Og, da mister jeg interessen. 

Jeg tror virkelig på at når vi tillater oss pauser i stillhet, noen stille øyeblikk, samtaler uten meninger som kjemper mot hverandre, men som heller luftes i felleskap, da finner vi veien hjem. Inn i hjertet. Inn i vår egen energi. Og der vet vi faktisk hva som er riktig og galt for oss selv. Der ligger menneskeligheten. 
Den evnen har alle mennesker. 

Likevel blir samtaler gang på gang forenklet til det absurde.  
Enten er du religiøs og må underkaste deg absolutte rammer eller så er du fortapt. 
Enten spiser du ultraprosessert søppel eller så lever du på råvarer rett fra Edens hage. 
Og nå: Enten er kunstig intelligens farlig og ødeleggende eller så er det løsningen på alt. 

Men livet fungerer ikke slik. 

Jeg lever godt med prosenter. Litt av dette. Litt av det. 
Spiser jeg noe ultraprosessert i et venterom på en flyplass, så vet jeg også hvordan jeg balanserer kroppen dagen etter. En skrelt gulrot. Noen mandler. Omsorg, ikke straff. 

Møter jeg mennesker som er dypt religiøse, kan jeg ta med meg det som handler om nestekjærlighet og respekt for liv uten å måtte adoptere hele systemet. Skjønner du hva jeg mener? Ta med meg det jeg trenger i mitt liv. Uten å tråkke på andres. 

Slik forholder jeg meg også til kunstig intelligens. 

KI er et verktøy. Et veldig nyttig ett, også. 
For struktur. For administrasjon. For å frigjøre tid og kapasitet og særlig for små bedrifter og enkeltpersonforetak. Det er ikke noe galt i det. 

Men når vi begynner å late som om KI skal være den skapende kraften i seg selv, ja, da mister vi retningen. Blir grådige og late. Det er ikke bra. Vi må fortsette å bruke hodet og sinnet vårt. Skape med følelsene våre! 
Mennesket må lede. Mennesket må kjenne. Mennesket må være kompasset. 

Vi kan være den skapende kraften og bruke KI som støtte. 
10 %. 20 %. Ikke som ramme. Ikke som sjel.

Det jeg savner i offentlig debatt, er nettopp det her: 
Tillit til at mennesker tåler nyanser. 
Tillit til at leseren kan bruke både hodet og hjertet sitt. 

Jeg føler meg rett og slett undervurdert når alt fremstilles som svart eller hvitt. Det er overdrevent. Og unødvendig. 

La oss føre samtaler som rommer mer. 
Flere perspektiver. Mer balanse. Mindre frykt. 

Vi er voksne mennesker. Vi kan tenke selv. Og vi kan lande i det stille rommet inni oss og kjenne etter hva som er riktig. 

Dem som ikke klarer det, dem som er for skakkjørte, for overveldet…de trenger ikke flere polariserte debatter. De trenger hjelp, støtte og trygghet. Noe helt annet. 

Så til alle som bruker det offentlige rom med ord og meninger: 
Ha litt mer tillit. 
Gi plass til nyanser. 
La samtalene få puste. 

Det gagner oss alle. 

Hilsen 
Catcha Bloom 

Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.

Noe skjedde det neste året. Stemmen hennes ble tydeligere, grensene tryggere, og hun begynte å velge med mer omhu. Å finne hjem i seg selv handler ikke om å trekke seg unna verden, men om å lære hvem man er i den. 

Nå som datteren min er blitt andreklassing, ser jeg det tydelig: 
Hun har begynt å finne hjem i seg selv igjen. Å begynne på skolen var en stor overgang. Det har vært mange regler å forholde seg til. Mye hun ikke kan gjøre. Flyt og glede som må forseres fordi hun er en elev som må visse ting i løpet av dagen. Og friminuttene er jo en hel verden i seg selv! Med skolevenner og fri lek. 

Nå setter hun grenser. Også sosialt. 
Hun kjenner etter om hun vil eller ikke vil. 
Og hun bruker stemmen sin på det. 

Og det vakreste av alt: 
Når hun gjør dette, møter hun respekt. 

Hun virker sterkere. Roligere. Mer hel. 

Veien dit har ikke vært å trekke seg unna. 
Tvert imot. 

Hennes vei hjem har vært å si ja. 
Ja til mange typer lek. 
Ja til samtaler hun ikke selv ville valgt i utgangspunktet. 
Ja til å være med, prøve, kjenne etter. 

Gjennom det har hun blitt klokere på hvem hun er. 
Hva som gir energi. 
Hva som tapper henne. 
Hva som er gøy og hva som bare er støy. (Det rimte!) 

Og nå sorterer hun. 

Hun velger mer med omhu hva hun vil være med på og ikke. 
Hun sier nei uten å bli hard. 
Hun sier ja uten å miste seg selv. 

Som syvåring har hun også kommet til et nytt sted mentalt. 
Ordet hvorfor har flyttet inn i bevisstheten. 

Hvorfor snakket de med meg sånn? 
Hvorfor ble jeg stille nå? 
Hvorfor føles dette ikke bra i kroppen? 

Det er ikke uro. 
Det er kognitiv modning. 

Og når et barn begynner å stille hvorfor-spørsmål, begynner de også å ta eierskap til seg selv. Til følelsene sine. Til stemmen sin. 

Jeg ser det i blikket hennes. 
I holdningen. 
I måten hun står i rommet på. 

Hun er mer hjemme nå. 

Ikke fordi verden har blitt perfekt. 
Men fordi hun har fått erfaring nok til å vite hvem hun er inni den. 

Og igjen kjenner jeg den samme følelsen i brystet. 
Men den er annerledes nå. 

Denne gangen er det ikke smerte. 
Det er stolthet. 

Hilsen fra Catcha Bloom 

Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.

Den dagen jeg sendte førsteklassingen min ut i skolegården, kjente jeg en smerte i brystet jeg ikke var forberedt på. Ikke fordi noe var galt, men fordi jeg elsket henne ubetinget, og verden ennå ikke så henne slik jeg gjør. 

En av de første gangene jeg virkelig forstod hva ubetinget kjærlighet er, var den høsten jeg sendte førsteklassingen min på skolen. Det gjorde fysisk vopndt i brystet mitt å kjøre avgårde etter å ha sluppet henne av på skolen. Vinket hadet…. 

Hun hadde vært hjemme med oss hele livet. Ikke barnehage. Ikke lange dager borte. Som musikere jobber vi ettermiddag og kveld, og døgnrytmen vår har aldri passet helt inn i A4-systemet. Så hun var hjemme. Med oss. Trygg. 

Og plutselig sto hun der. 
I skolegården. 
Blant lærere og barn som ikke kjente henne. 

Det var skikkelig vanskelig for meg. Og, jeg var overrasket over den reaksjonen jeg fikk. 

Å se et menneske jeg kjenner ut og inn, et barn jeg elsker så høyt, stå alene i en flokk som ennå ikke visste hvem hun var. Ingen visste hva hun lo av. Hva som gjorde henne stille. Hvor klok hun er. Hvor følsom. Hvor modig. 

De hadde respekt, i beste fall. Men de hadde ikke kjærlighet. 

Det første året var prøvende. For henne og for meg. 
Jeg så hvordan hun gjorde seg litt mindre. 
Hvordan hun smilte når hun egentlig ville gråte. 
Hvordan hun begynte å filtrere seg selv. 

Og joda, det er selvfølgelig mye fint i å utvide flokken sin. Å lære å være del av et fellesskap. Å bli kjent med flere mennesker. Barn er fem–seks år når de begynner på skolen. Det er tidlig. Og de lærer mye. 

Men likevel. 

Jeg kjente en smerte i brystet som var vanskelig å forklare. 
Og jeg holdt den for meg selv, som en tapper mamma. 

Etter hvert har jeg forstått hva den smerten handlet om. 

Jeg elsker barnet mitt fullt og helt. Jeg ser hele henne.  

Og når jeg ser henne i rom der hun ikke er helt hjemme ennå, utenfor vår relasjon, utenfor det trygge blikket. Og, da gjør det vondt. Ikke fordi hun har det vondt. Men fordi verden ennå ikke ser henne sånn som jeg gjør. 

Nå har det gått et år til. Hun er tryggere. Mer hjemme. Det går fremover. 
Slik det gjør for de fleste. 

Og til deg som leser dette, og som har barn: 
Kanskje du kjente den smerten allerede da du leverte i barnehagen. Kanskje senere. Kanskje akkurat nå. 

Vit dette: 
Den smerten betyr ikke at noe er galt. 

Den betyr ubetinget kjærlighet. 

Du er den som ser et helt menneske i en verden som ennå ikke gjør det. 
Og det er derfor det stikker i brystet. 

Fordi du elsker. 
Uforbeholdent. 
Med hele hjertet. 

Hilsen Catcha Bloom 

Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.

Tema: Mestring, øvelse, mediebildet, berømmelse, nybegynner, underholdning 

Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg, både som artist og vokalpedagog, er så opptatt av dedikasjon, viljestyrke og arbeidsinnsats. Hvorfor jeg ikke lover raske resultater. Hvorfor jeg snakker mer om prosess enn om prestasjon. 

Svaret er egentlig enkelt: 
Jeg vet hva som ligger bak det som ser lett ut. 

Vi lever i en tid der vi er omgitt av ferdigproduserte uttrykk. YouTube-videoer som flyter perfekt. TV-serier og dokumentarer som er nøye redigerte, godt fortalt og visuelt perfekte. Alt er polert. Alt er klart. Alt er tilgjengelig, når som helst. 

Men bak hver eneste YouTuber ligger det hundrevis – ofte tusenvis – av timer med prøving og feiling. Bak hvert vellykket format ligger år med eksperimentering, justering og arbeid som aldri vises på skjermen. Det samme gjelder musikk, TV, scenekunst. Når det gjøres godt, skal vi helst ikke merke innsatsen. 

Og nettopp der tror jeg noe har skjedd. 

Jeg ser det tydelig hos barn og unge i dag: toleransen for å være nybegynner er blitt lavere. Ikke fordi de er mindre villige. Men fordi de sammenligner seg med ferdige uttrykk, kjente og berømte folk, før de har fått tid til å utvikle ferdigheter. 

Da jeg vokste opp, øvde vi. Vi spilte det som sto i boka. Det låt ikke spesielt bra i starten, men det var heller ikke poenget. Kroppen måtte lære. Fingrene måtte venne seg til instrumentet. Ferdighet kom før identitet. Sånn var det bare.  

I dag ønsker mange å være flinke, kule og synlige før de har fått lov til å være nybegynnere. De vil ha resultatet før selve læringsprosessen. Og da blir avstanden mellom forventning og virkelighet brutal. Skuffende. Flau. Lite moro. 

Det er ikke rart at den ekte verden kan oppleves treig, uferdig og lite magisk sammenlignet med skjermen. På skjermen er alt ferdig servert. I virkeligheten må du skape selv. 

Derfor snakker jeg så mye om arbeid. Viljestyrke, Dedikasjon. Ikke fordi jeg romantiserer slit. Men fordi jeg vil få
tilbake respekten for det langsomme. For læring. For å være dårlig før man blir bedre. 

Det er der mestring faktisk bor. 

Ikke i det ferdige. 

Men i veien dit. 

Hilsen Catcha Bloom