Onsdag 19. august ønsker Eidsberg kirkeakademi velkommen til høstens første samling. Da er det Mysen kirke som er samlingssted.
Av: Trond Degnes
Kveldens gjester er vår egen prost Kjartan Bergslid og de populære artistene Cathrine Iversen og Alexander Hermansen fra Fredrikstad. Begge er svært ettertraktet og har et meget variert repertoar.
Cathrine er til daglig fagutviklingssykepleier i Sykehuset Østfold. Sangen ligger hennes hjerte nær og bringer henne til inn- og utland. I de siste 16 årene har hun vært vokalist i Secret Garden. Alexander er en ettertraktet underholder, og har en imponerende bredde som visesanger, skuespiller, forfatter og komponist.
– Vi ønsker alle velkommen til en kveld hvor vi knytter sammen kirkens budskap med god kultur, sier styreleder for Eidsberg kirkeakademi, Bjørn Solberg.
Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Partnerskap, ekteskap, samtaler, kjøkkenbordet, hverdag, filosofi
Noen av de viktigste samtalene i livet skjer ikke foran publikum. De skjer ved kjøkkenbordet. I et helt vanlig hjem, mellom to mennesker som vil hverandre godt, men som ser verden fra ulike steder. I dag var en sånn dag hos oss. En samtale om musikk, om kvinner, om sannhet og om hvordan vi egentlig skal leve sammen når vi begynner å endre oss.
Knut Erik og jeg begynte å snakke om musikk. Om hva kunst egentlig skal gjøre i verden. Han er kunstneren som vil løfte mennesker opp. Han snakker om frekvens, om englers stemmer, om at musikk kan åpne noe lyst og vakkert i oss. At menneske og musikk kan være i symbiose og at magnetismen sørger for en perfekt match imellom artist og lytter. Han skriver tekster som nesten føles som mantraer. Han vil at mennesker skal løftes.
Jeg står et litt annet sted.
Jeg er opptatt av kroppen. Av nervesystemet. Av erfaringene mennesker bærer i seg. Jeg har levd i denne verden i 46 år. Jeg har sett både lys og skygger på nært hold. Jeg har engasjert meg i mange år i spørsmål om kvinner, makt og verdighet. Ikke fordi jeg vil tråkke på menn.
Jeg er opptatt av at kvinner slutter å tråkke på seg selv, og at menn faktisk interesserer seg for kvinners rolle i samfunnet.
Når vi snakker om musikk som løfter kvinnen, møtes to perspektiver.
Han sier at vi, kvinner, må heve oss over det vi ikke liker. At vi skaper virkeligheten med tankene våre.
Jeg merker at jeg ikke er enig.
For jeg mener at vi også må tørre å se virkeligheten slik den er. At vi ikke alltid skal løfte oss bort fra det som faktisk skjer med oss.
Begge deler kan være sant.
På samfunnsnivå kjenner jeg at det ikke er nok å bare tenke annerledes. Vi må tørre å se virkeligheten i øynene. Det finnes fortsatt rammer som ikke støtter kvinnen. Da må det løftes opp på et høyere nivå enn ved kjøkkenbordet.
Samtidig kjenner jeg at det er like viktig at kvinner selv tar tak. I tankesettet sitt. I visualiseringsevnen. I evnen til å skape noe bedre for seg selv.
Vi trenger kunst som løfter mennesker. Samtidig trenger vi stemmer som tør å snakke sant om det som fortsatt ikke er likestilt. Kvinner er halvparten av verdens befolkning. Likevel er det fortsatt mange rom der vi ikke sitter ved bordet.
Midt i diskusjonen merket jeg noe i meg selv.
Jeg er i ferd med å ta mer plass i livet mitt. Mindre tilpasning. Mindre stillhet. Mer tydelighet. Det gjør noe med dynamikken mellom oss.
Temperaturen kan bli høyere.
Men, kanskje er ikke det bare et problem.
Kanskje er det også et tegn på at to mennesker prøver å finne en ny balanse mellom himmel og jord.
Etterpå ble huset stille og jeg kunne samle meg i fred. Jeg satte over vann til te og rullet ut yogamatten.
Noen ganger er det også en form for fred.
Hvis du kjenner deg igjen, så vil jeg gjerne høre fra deg.
Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Redd, første sangtime, prestasjonsangst, stemmebruk, sanglærer
Noen ganger begynner en sangtime med gråt. Ikke fordi stemmen er dårlig.
Ikke fordi eleven mangler musikalitet. Men fordi stemmen aldri har blitt sett.
Jeg ba en elev synge tre toner. Bare en enkel linje. Ah – ah – ah.
Tre små toner.
Hun begynte å gråte. Det var ikke dramatisk. Bare stille tårer.
Hun sa etterpå at hun aldri hadde sunget foran noen før.
Aldri.
Ikke foran en lærer. Ikke foran venner. Ikke foran familie.
Hun hadde sunget alene. Men stemmen hennes hadde aldri blitt sett.
Det indre barnet hennes hadde aldri fått stå frem og synge.
Så kom sangtime nummer to. Før timen sendte hun meg et lydopptak. Et lite klipp på mobilen. Det var hennes egen løsning. Da hun kom til den andre timen, hadde jeg allerede hørt stemmen hennes og noe hadde flyttet seg.
Trykket i rommet var borte. Selv om vi jobber på Zoom, så flytter vi fjell.
Vi jobbet med pust. Vi jobbet med luftige toner. Og, så sang hun. Ikke perfekt. Men ekte.
Masse.
Jeg kommenterte det egentlig ikke fordi jeg ville ikke gjøre det til en prestasjon. Men, da vi oppsummerte timen sa hun det selv.
“Tenk det. Jeg sang i dag.”
Noen ganger snakker vi om sang som teknikk. Stemmeregister. Støtte. Vokalplassering. Alt det er viktig.
Men noen ganger handler sang om noe helt annet. Mot. Å la stemmen eksistere foran et annet menneske. Å akseptere stemmen som den er. Det er det beste utgangspunktet. Tre toner kan være et fjell.
Og når det fjellet flytter seg åpner det seg et helt nytt landskap. Stemmen er ikke bare lyd.
Den er et sted i oss som vil bli sett.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg gjerne høre fra deg.
I det sola steg opp over Haldenkanalen, la vi ut fra bryggekanten sammen med den erfarne gjeddefiskeren Hans Lervik.
Allerede fra starten ble det klart at dette ikke kom til å bli en helt vanlig fisketur, og mellom manøvrering, roing «i femte gir» og stadige påminnelser om å holde seg fast, gikk praten løst om fiskemetoder og fiskelykke. For ikke å glemme gjengen med tyske fisketurister som har blitt så fortjust i området at de gjerne vender tilbake til vassdraget for å jakte på gjedde-storfangsten. Tyskeren blant oss i båten kjente et snev av forlegenhet da Hans dro fram den ene stereotypien etter den andre om Pauls fiskeglade landsmenn, men kunne ikke si han kjente seg helt igjen i beskrivelsen.. Det var mange år siden sist han hadde feriert med familien i Norge og da var det heller Vestlandet som lokket – Linn Charlotte bodde ifølge svigerfar på «feil side av Norge»… Men joda, det skal sies at fiskestanga var med dit også!
Tilbake i den lille båten skulle det bli spennende å se hvilken fangst dagens seiletappe ville bringe. Mens vi venter på napp på kroken, lar vi Tim introdusere gjeddefiskeren:
Hans Lervik har vært en kjent fiskeguide i Haldenvassdraget i mange år. Han har særlig fokusert på fiske etter gjedde og abbor i områder som Ørje, Øymarksjøen og Aremarksjøen. Han kommer fra Aremark og er bosatt i Marker. Som fiskeguide har han tatt med både lokale fiskere og turister ut på fisketurer med båt. Han er spesielt kjent for sin kunnskap om områdene rundt Haldenkanalen og for trolling etter stor gjedde. Gjennom sitt arbeid har Hans Lervik bidratt til å gjøre Haldenvassdraget til et populært sted for sportsfiske og fisketurisme.
Forbløffende fangst på kroken
Dagens storgjedde lar vente på seg, men om vi kjeder oss? Nei! Når Hans deler historier fra utallige opplevelser i Haldenkanalen blir ventetiden slettes ikke lang – overfylte fiskekasser, uforglemmelig fangst og fiskere som tilbringer hele ferien sin med stanga i hånda.
Men tilbake til den fiskelykka da, som Hans mente var et trofast ess i ermet. Hvem vet, kanskje Pauls påståtte dårlige fiskelykke trumfer den ellers så gode gjeddeoddsen. Dagens mest oppsiktsvekkende fangst stammer nemlig fra en helt annet familie enn gjedda.
I det lina hales inn, får Hans store øyne. Dette har han i hele sin fiskerkarriere ikke sett makan til – en musling har klort seg fast på kroken! Ikke akkurat middag, men et udødelig fisketurminne.
Hans Lervik deler spennende historier fra fiskekarrieren i sin flytende bakgård. På gjeddefiske med Hans Lervik. På jakt etter monstergjedda i dypet av Haldenvassdraget.
Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Alfa bølger, morgenrituale, drømmer, minner
Jeg våknet med en drøm som ikke slapp taket. Kroppen var rolig, nesten uvant rolig. Som om noe i meg hadde landet. Og mens solen steg og fuglene startet dagen, kjente jeg at jeg fortsatt kunne gå tilbake dit. Til henne jeg en gang var. Hun jeg nesten ikke kjenner igjen lenger.
Solen står opp og det er morgen. Jeg hører fuglekvitter allerede og jeg føler alfa bølgene i meg fortsatt. En innvendig ro i meg. Det føles godt. Trygt.
Jeg kan fortsatt besøke drømmen jeg var i når jeg våknet, også. Fra ungdoms-dansetiden min. En verden som føltes stor og meg som prøvde å finne meg selv i den.
Jeg har alltid hatt noen trofaste venner i livet mitt. De som venter på meg, blir med på eventyr og bruker sin dømmekraft for å hjelpe meg.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne møtt meg selv og opplevd hvordan jeg var på den tiden. Fordi mange gamle venner synes fortsatt jeg er lik meg selv. Men jeg føler meg så annerledes.
Jeg fant noen gamle brev i en minneboks i kjelleren.
Det var mange av dem. Postkort, lapper og brev. Så ulike og fargerike. De var vitne til min ungdomstid. En leken og herjete ung dame, var jeg.
Og, den 10 år eldre meg som leste gjennom alt, klarte ikke å kjenne meg igjen.
Jeg leste at jeg spilte skuespill. Mye latter, sladder og opptatt av temaer jeg ikke interesserte meg for lenger.
Dagen vi ryddet i kjellerboden var vi nyetablerte, hadde kjøpt leilighet i Oslo og skulle rydde i gamle ting. samboeren min gikk bakover i minnet og sa: Hehe. Her var det mange historier!
Så, hvem var min ungdoms karakter?
Ei jente som opplevde mange tøffe tak på kort tid. Og, som fikk minner for livet. Husbrann, uro i hjemmet, seksuell utnytting, bråk, konsentrasjonsvansker, fest og moro, flukt, kjemp og konstant uregulert.
Vold, voldtekt og alt som fulgte med den perioden har vært skamfullt å leve med.
Fordi jeg spilte en karakter for å overleve situasjoner en ung jente ikke hadde forutsetninger for å mestre. Men, ingen andre så det.
Og, ti år senere var jeg kommet over på den andre, “normal,” siden. Jeg øvde meg ut av krise modus og inn i forutsigbarhet, ro og ansvar.
Jeg trives her i skrivemodus og vil fortelle dette deg som leser at vi mennesker kan endre på alt vi vil forandre.
Med beinhard innsats blir du din drømmeperson.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg gjerne høre fra deg.
Søndag dro flere fra Skiptvet frivlligsentral på tur til Oslo med nesten full buss av frivillige. Turen gikk til Oslo, og besøk på Roseslottet og middag på Bakkekroen.
(Innsendt sak)
Vi kan starte med fjorårets sommertur for frivillige. Hyggelig og veldig bra, og samtidig begynte styret/leder å tenke på neste års tur. Fakta er jo at Skiptvet Frivilligsentral har 30-års jubileum i år, og det ville de gjøre noe ekstra med. De slo på stortromma og inviterte til denne turen. Det er jo sånn at frivillsentralen er styrt av økonomien som alle, men nå var det både rom og økonomi for en sånn tur.
Styret og lederne ville gi noe tilbake til alle de drøyt 60 frivillige som stiller opp for dem i en eller annen rolle, og valget falt på Roseslottet og middag på Bakkekroen.
Avreise fra Skiptvet starta med opprop som seg hør og bør når man har med seg mange på tur. Opprop ble gjentatt flere ganger underveis, sånn for å forsikre seg om at man ikke dro fra noen i storbyen. Det ble servert påsmurte rundstykker og brus på bussen. En god frokost på turen inn. På roseslottet ble det guida tur og et godt innblikk i historien rundt installasjonen og enkelthistorier fra 2. verdenskrig.
Noen beskriver dette som «gripende og sterke historier. Mange skjebner og det kom noen tårer både hos den ene og den andre. Flotte malerier». En av de frivllige anbefaler både å ta turen og guida tur. Trivelige og gode guider Reidun Løvstuen og Heidi Shoba Søvold-Simonsen. På Bakkekroen ble det servert nydelig middag og dessert.
Her er noen uttalelser fra de frivillige: «Frivilligsentralen er et flott sted å møtes. Et samlingssted. De gir oss tilbake i fullt monn. Veldig takknemlige for at Frivilligsentralen spanderte denne turen. Priviligerte som fikk denne turen. Det er fint med det sosiale både i lokalene og på denne turen. Det gir oss mulighet til å orate med noen andre enn de vi pleier å prate med. Inkluderende. Vi bestilte fint vær og det fikk vi».
Dette gir et godt inntrykk av Skiptvet Frivlligsentral og hva de står for. Samhold. Her er det også frivillige som er bosatt utenfor kommunen. Og det skal også sies at her er det nok plass og hjerterom for flere frivillige.
Anne-Lise hadde bursdag og fikk en feiende fin bursdagssang på Bakkekroen.fra venstre: styreleder Ann Anthony, Torgunn Samuelsen, Roald Ahlbom, Magne Molle og daglig leder Kine Mari Olsen.Daglig leder Kine Mari Olsen sjekker at alle er på plass i bussen.
Gravstjernets Venner ønsker å rette en varm og oppriktig takk til Trøgstad Sparebank for den flotte gaven som har gjort det mulig å få på plass gelender ved steintrappa på nordsiden av Gravstjernet.
Steintrappa har i lang tid vært et viktig punkt for mange som bruker området til tur, rekreasjon og naturopplevelser. Samtidig har den for enkelte vært et hinder, særlig når steinene har vært våte, glatte eller vanskelige å forsere. Med det nye gelenderet er trappa nå blitt tryggere og mer tilgjengelig for alle som ferdes i området. Steintrappa ved Gravstjernet er nå ikke lenger et like stort hinder for turgjengere – men en tryggere vei inn i et område mange setter stor pris på.
Vi vil også takke Båstad Mekaniske, som fikk oppdraget med å lage og montere gelenderet. Arbeidet er utført i går, 10.06.2026 på en utmerket måte, med en stilren og solid utforming som passer godt inn ved steintrappa og omgivelsene rundt Gravstjernet.
Dette er et godt eksempel på hva som kan skje når lokale krefter bidrar sammen: en gave fra en lokal sparebank, håndverksarbeid fra en lokal bedrift og et resultat som kommer hele nærmiljøet til gode.
På vegne av Gravstjernets Venner: Tusen takk til Trøgstad Sparebank for gaven, og tusen takk til Båstad Mekaniske for flott utført arbeid.
Fredag 12. juni arrangerer Spydeberg Brass musikkquiz på Godshuset i Spydeberg.
Du kan komme fra kl. 18.30 og quiz starter kl. 19.00.
Spydeberg Brass spiller lett underholdningsmusikk og det blir innslag med vokal. Vi oppfordrer venner, familie, naboer eller kollegaer om å delta som lag og det blir premie til de tre beste lagene! Du er også velkommen om du ønsker en fin kveld med musikk, men ikke vil delta på quiz.
Det blir bar med salg av mat og drikke fra blant annet Mikomeyer.
Godshuset ligger ved Spydeberg Stasjon. Du kan betale i døren eller forhåndskjøpe billetter på billett.no.
Mandag 8. juni klokken 13.00 er det igjen klart for temakafé for kreftrammede og pårørende i kommunestyresalen i Askim.
Vi får et innblikk i hva psykomotorisk fysioterapi er, og hvordan livsbelastninger kan sette kroppslige spor. Det blir også praktiske øvelser, med eksempler på hvordan man kan arbeide med pust, bevegelighet og avspenning i hverdagen.
Oda Bentzrød og Charlotte Greger Ree Diepens er psykomotoriske fysioterapeuter som jobber i Indre Østfold kommune.
Temakaféen er et lavterskeltilbud for deg som er berørt av kreft – enten du er pasient, pårørende eller etterlatt. Du trenger ikke melde deg på, og du er hjertelig velkommen akkurat som du er. Vi håper du kommer innom – for en prat, en kopp kaffe og kanskje en ny dør som åpner seg. Her er det rom for både det som er vanskelig og det som gir håp.
Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Stemmen din er ikke laget for å imponere. Den er laget for å brukes.
Like naturlig som du puster.
Like naturlig som øyelokkene dine blunker for å beskytte øynene.
Stemmen er ikke et prestasjonsverktøy. Den er et reguleringsverktøy for emosjoner og indre uro, og et uttrykk til musikk. En som bærer hele din livshistorie. Tenk litt på det! Hele din historie ligger som et stempel på din lyd, din stemme. Selv om dette egentlig er helt naturlig for oss, å nynne, tralle litt, synge sammen så…har noe skjedd.
Gjennom talentprogrammer, bransjeideal og et mediebilde fullt av perfeksjon, har vi begynt å tro at stemmen vår må være noe annet enn det den er. Til og med komplette AI genererte artister får millioner av følgere! De lever ikke engang. Det er et hundre prosent digital musikk og stemme.
Renere. Sterkere. Penere.
Mer “riktig”. Men vit at vi som har øvd på å kunne høre overtonerekker merker det med en gang. Det mangler mye menneskelig informasjon i den type sang og musikk.
Vi sammenligner oss med eliteartister, retusjerte uttrykk og trender i konstant bevegelse. Og sakte, men sikkert…slutter vi å bruke stemmen vår.
Jeg vil noe annet.
Jeg vil at vi skal ta stemmen tilbake.
Til hverdagen. Til kroppen. Ta eierskapet over stemmen din. Akseptere den. Bruke den. La den være unik og akkurat som den er. Igjen; Stemmen din bærer historien din.
Alt du har opplevd frem til nå, ligger som lyd i deg. Ingen andre har den lyden.
Så hvorfor prøver vi å kopiere? Sånn det var uttrykk via musikk, nå til noe enda viktigere:
Stemmen er direkte koblet til nervesystemet ditt.
Når du lager lyd, stimulerer du vagusnerven, kroppens viktigste “ro-system”.
Her er fem grunner til hvorfor det er så viktig:
Den hjelper deg å regulere stress og finne ro
Den støtter søvnrytmen din
Den påvirker fordøyelsen
Den skaper en følelse av trygghet i kroppen
Den styrker sosial tilknytning, vi føler oss tryggere sammen
Hva er vel tryggere enn å sitte i en flokk og nynne sammen?
Så hvor begynner du?
Her er tre enkle nøkler du kan ta i bruk allerede i dag:
Nynn lavt for deg selv.
Kjenn vibrasjonen i kroppen, spesielt i bryst, nakke og hodet.
Lag lyd uten mål.
Ikke syng “fint”, bare la stemmen få komme ut.
Bruk stemmen daglig.
Snakk, syng, sukk, pust med lyd – gjør det naturlig igjen.
Du trenger ikke bli en annen. Du trenger bare å bli mer deg. Det er sunt for kropp og sinn.
Stemmen din er ikke feil. Den er formet av livet ditt.
Forfatteren Monica Egeberg er forfatteren av novellen «Det ingen andre veit» i den nye novellesamlinga til Forfatterkollektivet 7, som kommer ut på Måken forlag denne uka.
– I går fikk jeg boka «Det ingen andre veit» i hånda, og ble stolt, glad og nervøs på samme tid. Jeg både gleder meg og gruer meg, sikkert akkurat slik det skal være, forteller Monica Egeberg, som er en av forfatterne og selve initiativtakeren til Forfatterkollektivet 7.
Av: Bente Roestad
– Det er jo alltid en fare for at noen lesere kan tro at fortellinga er selvbiografisk, og hvis du tenker at «Det ingen andre veit» er min historie, så tar jeg det som et kompliment, men av hensyn til familien min: det meste er god fantasi, legger hun til.
Monica Egeberg er oppvokst i Båstad i Indre Østfold, men bor i dag på Kampen i Oslo. Hun har en lang karriere innen hotell- og reiselivsbransjen, blant annet som hotelldirektør ved Scandic Vulkan. Egeberg debuterte som forfatter med novellen «Paris» i Et helt vanlig liv (2022) og har senere utgitt tittelnovellen i Du får den slutten du vil ha (2024). Ideen til Forfatterkollektivet 7 fikk hun under lockdown og covid.
Fortellinger om kjærlighet
Det ingen andre veit er fortellinger om kjærlighetens vilkår, både når den hemmeligholdes, og når den leves ut i full blomst. Noen ganger som ung kjærlighet, andre ganger som en sein gjest i livet. I disse fortellingene møter leseren mennesker fra både by og bygd, hjemme og på reise, i møte med andre som både gir og utfordrer. Hvor mye veit vi egentlig om andre? Hva skjer når kjærlighet løftes ut av hemmelige rom og inn i livet? Eller omvendt, skyves tilbake fra livet og inn i hemmelighetskremmeriet?
Forfatterkollektivet 7
Forfatterkollektivet 7 debuterte med novelleantologien Et helt vanlig liv (2022). De har siden utgitt Et helt vanlig dikt og Du får den slutten du vil ha (2024). Det ingen andre veit er deres fjerde bok.
– Det er helt avgjørende for alle uansett legning å føle aksept og være inkludert, også i litteraturen. Jeg har skrevet en historie om utenforskap, at vennskap kan dukke opp der du minst venter det, og at det er alltid mer ved en historie enn det du ser, sier Monica Egeberg.
Helgen 14. til 16. mai deltok Slitu IF Gutter 15 på Aalborg City Cup. Totalt var det sju nasjoner som var med.
Gutta fra Indre Østfold ble beste lag i sin gruppe med en sjuende plass, av totalt 28 lag, etter å ha vunnet sin sluttspillgruppe. Seks av sju kamper endte med seier mot Danmark, Tyskland og Sverige. Slitu-gutta ble også beste norske lag i gruppen.
– Videre har laget også kommet til A-sluttspill i 1. divisjon Gutter 15. Dette ble endelig konstatert etter 3-2 seier over Ås i går kveld, står det å lese i en e-post.
Videre står det å lese dette:
– Søndag 24. mai spiller gutta første kamp i Adidas Cup, et uoffisielt NM for aldersbestemte lag. Da skal de møte Skiold Ballklubb i Drammen, før neste kamp som blir hjemme på Slitu-banen den 31.5 mot Lillehammer Fotballklubb. Laget består av gutter fra Askim, Mysen, Spydeberg og Rakkestad.
Lørdag 16. mai ble en pris fra Jørn Christian Pettersens minnefond delt ut på Marker & Eidsberg Sparebank Arena i Mysen.
Mysen Idrettsforening har flere høythengende utmerkelser. En av disse er basert på et minnefond av foreldrene til Jørn Christian Pettersen. Kirsten og Paul Pettersen ønsket å etablere et minnefond i Mysen Idrettsforening som takk for alt foreningen hadde betydd for deres sønn.
Deres sønn var kun 19 år gammel og sersjantelev ved Vatneleieren i Sandnes i 1975, da han falt om i forbindelse med gjennomføringen av et terrengløp. Han mottok hjelp på plassen og etter hvert på sykehuset, men livet sto ikke til å redde.
Idrettsforeningen legger lista høyt i forhold til vurdering av aktuelle mottakere.
– Prisen deles sjelden ut og når vi har kandidater som virkelig kvalifiserer er vi både stolte og glade for å kunne gi ut utmerkelsen. På veggen nede i festsalen henger bilder av mottakerne av prisen. Dette er ungdom som på tidspunktet de mottok prisen var under 19 år og har vist en positiv holdning overfor foreningen, idretten og sin opptreden ellers. I år har vi virkelig en kandidat som fortjener å få prisen. En kandidat som skal føye seg inn i rekken av alle andre fortjente mottakere, sier Per-Egil Aas, leder av Mysen Idrettsforening.
(Saken fortsetter under)
Tone Reime, Jakob Hedemarken og Per-Egil Aas. Foto: Mysen IF Fotball
Denne gangen gikk prisen til Jakob Hedemarken.
Han er et levende bevis på at Mysen er en liten klubb med et stort hjerte. I mange år har han representert fotballen på en fremragende måte. Han er både spiller, trener og alt mulig-mann. 19-åringen er definisjonen av dugnad og stiller alltid opp med et smil, uansett hva oppgaven er.
– I sin trenergjerning for J15 og bidrag til reetablering av jentefotballen er han en av de viktigste brikkene for at jentene strømmer til fotballen. Satsingen på jentefotballen i Mysen er en suksess. Kandidaten har alltid Fair Play i tankene og en gutt vi håper og tror vil gi oss mye de neste årene. På siste årsmøte ble også kandidaten valgt inn for å representere ungdommen i Mysen Idrettsforenings hovedstyre, fortsatte Aas før han og Tone Reime delte ut prisen.
– Jeg setter utrolig stor pris på alt klubben gjør for meg. De tilrettelegger så jeg kan både spille selv og være trener. Det har gjerne gått i åtte treninger og to kamper i uka det siste året og at det er mulig skjønner jeg ikke selv, smiler Hedemarken.
Han legger til at det betyr mye å bli satt pris på av en klubb som Mysen.
– Selv om klubben ikke er så stor i Norge/verden, så ligger det langt inn i hjertet mitt. Det er litt som klubbens linje «Liten klubb, stort hjerte».
(Saken fortsetter under)
Tone Reime og Per-Egil Aas delte ut prisen. Mysen IF Fotball
Hedemarken bruker mye tid på Marker & Eidsberg Sparebank Arena i løpet av et år. Han setter stor pis på å komme til stadion, møte folk og utvikle spillere i klubben.
– De siste årene har jeg fulgt J15, og det har vært en fantastisk reise som også vil fortsette. Å se tilbake til første trening og kamp – og se forskjellen på treninger og kamper nå. Og det er ikke bare det sportslige som gjelder, jentene utvikler seg som mennesker også, noe jeg og resten av trenerteamet setter pris på.
19-åringen tekker frem samholdet når han forteller hva som er best med å være en del av Mysen IF.
– Det å være en del av noe er viktig for alle. Jeg vil gjerne takke alle som bidrar i min hverdag. Blir vanskelig å nevne alle, siden det er så mange, men kanskje en spesiell takk til G19, J15 og trenerteamet på J15, avslutter Jakob Hedemarken.
Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
For meg oppleves mange offentlige debatter som unødvendig støyete. Tema etter tema blir trukket ut i ytterpunkter, som om virkeligheten bare består av enten–eller. Og hver gang tenker jeg det samme: Vi mister noe viktig når nyansene forsvinner. Vi mister menneskeligheten og alle ulikhetene våre som skal taes hensyn til. Og, da mister jeg interessen.
Jeg tror virkelig på at når vi tillater oss pauser i stillhet, noen stille øyeblikk, samtaler uten meninger som kjemper mot hverandre, men som heller luftes i felleskap, da finner vi veien hjem. Inn i hjertet. Inn i vår egen energi. Og der vet vi faktisk hva som er riktig og galt for oss selv. Der ligger menneskeligheten. Den evnen har alle mennesker.
Likevel blir samtaler gang på gang forenklet til det absurde. Enten er du religiøs og må underkaste deg absolutte rammer eller så er du fortapt. Enten spiser du ultraprosessert søppel eller så lever du på råvarer rett fra Edens hage. Og nå: Enten er kunstig intelligens farlig og ødeleggende eller så er det løsningen på alt.
Men livet fungerer ikke slik.
Jeg lever godt med prosenter. Litt av dette. Litt av det. Spiser jeg noe ultraprosessert i et venterom på en flyplass, så vet jeg også hvordan jeg balanserer kroppen dagen etter. En skrelt gulrot. Noen mandler. Omsorg, ikke straff.
Møter jeg mennesker som er dypt religiøse, kan jeg ta med meg det som handler om nestekjærlighet og respekt for liv uten å måtte adoptere hele systemet. Skjønner du hva jeg mener? Ta med meg det jeg trenger i mitt liv. Uten å tråkke på andres.
Slik forholder jeg meg også til kunstig intelligens.
KI er et verktøy. Et veldig nyttig ett, også. For struktur. For administrasjon. For å frigjøre tid og kapasitet og særlig for små bedrifter og enkeltpersonforetak. Det er ikke noe galt i det.
Men når vi begynner å late som om KI skal være den skapende kraften i seg selv, ja, da mister vi retningen. Blir grådige og late. Det er ikke bra. Vi må fortsette å bruke hodet og sinnet vårt. Skape med følelsene våre! Mennesket må lede. Mennesket må kjenne. Mennesket må være kompasset.
Vi kan være den skapende kraften og bruke KI som støtte. 10 %. 20 %. Ikke som ramme. Ikke som sjel.
Det jeg savner i offentlig debatt, er nettopp det her: Tillit til at mennesker tåler nyanser. Tillit til at leseren kan bruke både hodet og hjertet sitt.
Jeg føler meg rett og slett undervurdert når alt fremstilles som svart eller hvitt. Det er overdrevent. Og unødvendig.
La oss føre samtaler som rommer mer. Flere perspektiver. Mer balanse. Mindre frykt.
Vi er voksne mennesker. Vi kan tenke selv. Og vi kan lande i det stille rommet inni oss og kjenne etter hva som er riktig.
Dem som ikke klarer det, dem som er for skakkjørte, for overveldet…de trenger ikke flere polariserte debatter. De trenger hjelp, støtte og trygghet. Noe helt annet.
Så til alle som bruker det offentlige rom med ord og meninger: Ha litt mer tillit. Gi plass til nyanser. La samtalene få puste.
Mandag 11. mai klokken 12.30 til 14.30 er det igjen klart for temakafé i kommunestyrealen på Indre Østfold rådhus i Askim.
Hvordan leve best mulig etter eller med kreftsykdom – om identitet, aksept og balanse i hverdagen. Kreftsykdom og behandling setter ofte sine spor – både i kroppen og i følelseslivet. Mange opplever at de ikke lenger kjenner seg selv igjen. Kropp og hode snakker ikke helt samme språk, og det kan være krevende å forholde seg til alle endringene som følger i kjølvannet av sykdom og behandling. På dagens temakafé får du kunnskap, innsikt og konkrete verktøy som kan støtte deg på veien videre.
Vi får besøk av Elisabeth Nybø, som har 30 års erfaring som kreftsykepleier fra blant annet Radiumhospitalet, Hospice Lovisenberg og Catosenteret. Hun har psykoterapiutdanning innen integrativ terapi på masternivå, og er i tillegg utdannet gruppeterapeut og instruktør i oppmerksomhetstrening. I dag er Elisabeth pensjonist og driver «Vatring – samtaleterapi med kropp og sjel», hvor hun tilbyr samtaler, foredrag og veiledning. Elisabeth vil dele av sin brede kompetanse og erfaring – og gi deg inspirasjon og støtte til å møte livet med kreft.
Temakafeen er et lavterskeltilbud for deg som er berørt av kreft – enten du er pasient, pårørende eller etterlatt. Du trenger ikke melde deg på, og du er hjertelig velkommen akkurat som du er. Vi håper du kommer innom – for en prat, en kopp kaffe og kanskje en ny dør som åpner seg. Her er det rom for både det som er vanskelig og det som gir håp.
Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Noe skjedde det neste året. Stemmen hennes ble tydeligere, grensene tryggere, og hun begynte å velge med mer omhu. Å finne hjem i seg selv handler ikke om å trekke seg unna verden, men om å lære hvem man er i den.
Nå som datteren min er blitt andreklassing, ser jeg det tydelig: Hun har begynt å finne hjem i seg selv igjen. Å begynne på skolen var en stor overgang. Det har vært mange regler å forholde seg til. Mye hun ikke kan gjøre. Flyt og glede som må forseres fordi hun er en elev som må visse ting i løpet av dagen. Og friminuttene er jo en hel verden i seg selv! Med skolevenner og fri lek.
Nå setter hun grenser. Også sosialt. Hun kjenner etter om hun vil eller ikke vil. Og hun bruker stemmen sin på det.
Og det vakreste av alt: Når hun gjør dette, møter hun respekt.
Hun virker sterkere. Roligere. Mer hel.
Veien dit har ikke vært å trekke seg unna. Tvert imot.
Hennes vei hjem har vært å si ja. Ja til mange typer lek. Ja til samtaler hun ikke selv ville valgt i utgangspunktet. Ja til å være med, prøve, kjenne etter.
Gjennom det har hun blitt klokere på hvem hun er. Hva som gir energi. Hva som tapper henne. Hva som er gøy og hva som bare er støy. (Det rimte!)
Og nå sorterer hun.
Hun velger mer med omhu hva hun vil være med på og ikke. Hun sier nei uten å bli hard. Hun sier ja uten å miste seg selv.
Som syvåring har hun også kommet til et nytt sted mentalt. Ordet hvorfor har flyttet inn i bevisstheten.
Hvorfor snakket de med meg sånn? Hvorfor ble jeg stille nå? Hvorfor føles dette ikke bra i kroppen?
Det er ikke uro. Det er kognitiv modning.
Og når et barn begynner å stille hvorfor-spørsmål, begynner de også å ta eierskap til seg selv. Til følelsene sine. Til stemmen sin.
Jeg ser det i blikket hennes. I holdningen. I måten hun står i rommet på.
Hun er mer hjemme nå.
Ikke fordi verden har blitt perfekt. Men fordi hun har fått erfaring nok til å vite hvem hun er inni den.
Og igjen kjenner jeg den samme følelsen i brystet. Men den er annerledes nå.
