Etter 8 år på jordomseiling følte Linn Charlotte Klund fra Ørje og Paul Lûbbe at de var bedre kjent i Stillehavet enn i sitt eget nabolag, og dette var det på høy tid å gjøre noe med.
Prolog:
«Til nå hadde seilvinden sviktet oss til de grader. Enten hadde vi den rett på nesa, eller vi hadde hatt så lite vind at vi måtte kompensere med årer eller til og med el-motor. Men nå – endelig!
Vårt beskjedne forseil stod som støpt i vinden, og vi registrerte at skuta skjøt fart på et vis som vi ikke hadde turt å drømme om på disse vannveier. Joda, vi hadde opplevd dama i sitt ess før – om vi hadde! Nemlig på vår aller første havetappe fra Sarpsborg til Fredrikstad. Den værharde augustdagen i 2011 var vi den eneste båten i mils omkrets, tror faktisk ingen andre hadde turt å bevege seg utenfor bryggeplassen. Det gikk bra det òg. Nå var vi derimot mindre høye i hatten.. Saken var at vi ikke hadde redningsvester om bord. Med den labre vinden til nå, var dette første gang på ekspedisjonen vi tenkte seriøst over dette…
Vi innser at vi ubevisst har ignorert signaler fra folk rundt oss. Vi fikk oss ikke til å tro det er påbudt innaskjærs i ferskvann?!»
We have a confession to make
Ørje/Marker: Et par dager – og en værbitt kanotur mellom Bærskæll og Otteid – senere:
Det starter med et flaut smil. «Og så har vi vel en tilståelse å komme med …» Stillheten som følger er pinlig. Blikkene møtes, nå er det alvor.
De sitter med vestene på – litt i seneste laget, men helt bevisst.
«Det slo oss ikke engang». Etter åtte år på båt, der sjøen liksom var «hjemme». Vest har vært for nattevakt, og for vindforhold som krever ekstra sikkerhet. Ikke i hverdagen i deres eget flytende hjem, når sjøen rundt føles rolig og trygg. Og jo, langturseileren «Amanda» var riktignok fritatt fra vestereglementet siden den var over 8 meter land. MEN nå:
Ingen vits med unnskyldninger, eller bortforklaringer. Bare rett på sak. Detta var dumt. Skikkelig ubetenksomt, var det. Og det er nettopp derfor de må ta et oppgjør med det.
Fra nå av er det slutt. Vest på, alltid, for resten av kanalturen.
Skal love jordomseilerne får seg en moralsk oppvekker denne fredagsettermiddagen på Otteid. En lærepenge om at selv de som har sjøen som sin bakgård, kan ta feil. At regler ikke er til for å være til pynt.
Nå er det bare én ting å gjøre: Politianmelde seg selv, og vente på at politikonstablene tropper opp ved neste kai… Fortsettelse følger.
