Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Barn og unges musikkkultur, Sang på hjernen, repetisjon gir trygghet og dopamin.
Jeg tenker på dette vi ofte opplever: å ha en sang på hjernen. En melodi som går igjen og igjen.
Kjenner du følelsen?
Det forskes en del på dette, og jeg har kommet frem til at musikksmak ikke alltid er det samme som det vi egentlig vil ha.
La meg forklare:
Inne i hjernen har vi et belønningssenter.
Når vi gjenkjenner noe så fyller vi inn det som mangler. Det går automatisk. Vi forventer at noe skal komme rundt neste sving i sangen.
Og, når det blir som vi forventet, så kjenner vi på belønningsfølelsen! Deilig. Belønningshormoner gjør oss glade.
Et eksempel er hvordan barn elsker repetisjon. De blir trygge av det. Forutsigbarhet gir en form for belønning. De vokser på å ha gjettet riktig, og på at de mestrer de samme oppgavene.
Det føles godt.
Derfor lander barn og unge ofte i musikksjangre som vet hvordan de skal skape denne følelsen. Sanger som setter seg. Repetisjon. Enkle mønstre. Gjenkjennelig symmetri.
Alt som gjør at hjernen klarer å gjette hva som kommer videre.
Når den gjetter riktig – boom.
Mestringsfølelse. Dopamin.
Og vi kjenner på en form for lykke.
Jeg forstår mekanismen.
Samtidig synes jeg det er interessant å følge hvordan barn og unge vokser opp og etter hvert utvikler en mer genuin musikksmak.
For det finnes noe dypere. Noe magnetisk.
Når et menneske opplever å være i symbiose med en låt. Når energien i budskapet, harmoniene og lydene treffer noe inni oss. Da er det ikke tilfeldig.
Vi lytter til musikk i ulike situasjoner.
Bakgrunnsmusikk som surrer og går. Treningsmusikk som pumper oss opp Meditasjonsmusikk som senker pulsen.
Hits er laget for at hjernen skal like dem. For at vi raskt skal forstå og kjenne igjen.
Men vi har minst ett modus til.
Å lytte. Virkelig lytte.
I dagens samfunn er det enormt mange inntrykk daglig.
Reklame. Sosiale medier. Normer vi vil følge.
Det er mer nødvendig nå, enn før, å skru av. Vi må ha tid hvor vi ikke tar inn ytre støy og underholdning. Hvor vi er upåvirket av ytre omstendigheter. Da kan vi lande i oss selv.
Så hvor kommer det lyttemoduset fra? Jo… Det kommer når vi kjenner etter. Når vi velger hva vi vil fokusere på.
Hva sier teksten?
Hva gjør rytmen med oss?
Hva skjer når vi lar melodien få bevege seg i kroppen?
Er det flere enn meg som husker tiden med CD-hefter?
Jeg satt med teksten i hånda. Leste. Lytta. Sang med. Kjente.
Lot det påvirke meg.
Deilige stunder.
Nå lager jeg musikk som Catcha Bloom sammen med mannen min, Knut Erik.
Vi velger bevisst å ikke jage hjernens belønningssystem.
Vi velger ikke å lage musikk kun for at den skal sette seg raskest mulig på hjernen.
Vi ønsker å servere lyttere som har utviklet musikksmak, skikkelig musikk.
Musikk det er verdt å sette seg ned og lytte til. I tillegg til noen dansbare hits, selvsagt.
Kall oss gammeldagse.
Men vi tror på musikk som får lov til å bruke litt tid. Musikk som ikke bare treffer hodet, men noe dypere.
I en verden der mange roper høyt for å få oppmerksomheten din, ønsker vi å være ekte. Å skape noe som kan påvirke deg på en god måte.
Musikken vår er ikke kalkulert. Den kommer fra en ren glede i å skape noe ekte. Noe som varer.
Så ja, la barna kose seg med hits. Men gi deg selv en pause iblant. Og, lytt til musikk som hvisker deg hjem.
Hilsen Catcha Bloom