Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Det tok meg nesten 46 år å forstå dette:
Ikke all hjelp er kjærlighet. Noen ganger er det bare utmattelse.
Jeg har brukt store deler av livet mitt på å forenkle ting.
Finne kortere veier. Finne presise ord. Lete etter den direkte linjen mellom det som skjer inni et menneske og språket som kan bære det ut. Det har vært min styrke. Som sanglærer. Som formidler. Som menneske.
Men jeg har også tatt den styrken med meg hjem.
Inn i bursdager.
Inn i julaften.
Inn i familiesamtaler der ingen egentlig har bedt om hjelp.
Og der har jeg gått i arbeidsmodus egentlig uten å merke det selv.
Jeg har stilt spørsmål. Pekt. Forenkla. Pirket borti folk fordi jeg er nysgjerrig og jeg gjør det også av vane. Som lærer, coach, artist og kunstner. Ikke for å være vanskelig. Ikke for å være bedrevitende. Men fordi presisjon, for meg, alltid har vært omsorg.
Og så har jeg blitt sliten. Veldig sliten, sånn i etterkant.
Det tok meg lang tid å forstå hvorfor.
For jeg er glad i disse menneskene. De er smarte. Reflekterte. Intellektuelle. De snakker mye. Tenker mye. Analyserer mye. Holder følelser litt på avstand. Og jeg har trodd at hvis jeg bare kunne hjelpe dem å komme litt nærmere, litt raskere, litt mer direkte, så ville det bli lettere for dem. Og for oss.
Men det er ikke sånn det fungerer…
Jeg har lært noe viktig nå:
Ikke alle som snakker, er i bevegelse. Noen mennesker snakker ut for å holde seg i samme spor. Ikke fordi de er late. Ikke fordi de er umodne. Men fordi det er det tryggeste de vet.
Og, når jeg prøver å forkorte omveiene deres, blir de irritert. Ikke fordi jeg er slem. Men fordi jeg ubevisst tar fra dem beskyttelsen deres.
Det er ikke min dør å åpne.
Dette gjelder også i familien. Kanskje spesielt der. For der er det så lett å gli inn i gamle roller.
Den som forstår. Den som ser. Den som peker. Jeg kan bli påtrengende i private settinger, vil jeg tro.
Og jeg har sett hva det koster meg.
Jeg har vært så sliten etter familiesamlinger at jeg har mistet glød. Energi. Mistet taket på min egen inspirasjon. Ikke fordi noen gjorde noe galt, men fordi jeg var på jobb i et rom som var ment å være privat. Så nå øver jeg meg på noe nytt.
Å lukke døra. Ikke med kald skulder, Ikke med avvisning. Men, med klarhet.
Jeg minner meg selv på dette: Privat rom er ikke arbeidsrom.
Jeg hjelper bare der det er etterspurt. Jeg går bare inn der det finnes bevisst bevegelse. Resten lar jeg være.
Og ,det rare er:
Når jeg slutter å hjelpe på feil steder, får jeg mer å gi der det faktisk betyr noe. I stemmen. I arbeidet mitt. I livet.
Noen ganger er det mest kjærlige du kan gjøre, å la mennesker få gå sine egne omveier, og selv sette deg ned og hvile. Eller hva?
Hilsen Catcha Bloom 🌼
