Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Prestasjon, indre dialog, filosofi
Hvorfor lærer vi så mye om å prestere, men så lite om hvordan vi har det inni oss? Denne spalten er en undring rundt indre dialog – og hvorfor den kanskje burde hatt en større plass i livet vårt.
Jeg har tenkt på noe.
Egentlig ganske ofte.
Hvorfor lærer vi ikke mer om indre dialog på skolen?
Det er så mange fag som handler om å gjøre noe. Prestere. Få til. Forstå teori og systemer og hvordan ting henger sammen. Og alt det er viktig, altså. Jeg er ikke mot skole. Jeg er ikke mot kunnskap. Det er bra at vi kan lese og skrive og forstå verden rundt oss.
Men det er den indre dialogen som styrer hvordan vi har det.
Hvordan vi møter dagene våre.
Hvordan kroppen har det.
Hvordan vi står i livet.
Og likevel er det ofte akkurat den som blir borte. Fordi vi aldri helt har lært hvordan vi skal ta den med oss når vi møter andre mennesker. Når vi går inn i et rom. Når vi er sosiale. Når vi skal fungere godt i hverdagen.
Hvordan er vi mennesker som både lytter innover, til det vi kjenner og føler, og samtidig er sammen med andre?
Mannen min, Knut Erik, har sagt i mange år at han skulle ønske skolen hadde et fag som het Hvorfor. Bare det.
Hvorfor.
Et fag der elever kan stille alle spørsmålene sine. De store. De små. De rare. De som ikke alltid har et klart svar.
Og ja, det hadde vært krevende for læreren. Det skjønner jeg. For det betyr at læreren ikke alltid vet svaret. Men tenk om det var lov. Tenk om læreren kunne sagt: «Det vet jeg faktisk ikke. Jeg skal finne ut av det.» Og så kommet tilbake senere, og så snakket man videre.
Jeg tror det hadde gjort noe med hele stemningen.
Jeg ville elsket å være med i et sånt fag.
Jeg opplever ofte at skolesystemet blir litt ovenfra og ned. Det er mye som er bestemt på forhånd. Dette skal læres. Dette skal kunne gjentas. Dette er riktig, og dette er feil. Og så sitter barna der, og mangler ord for veldig mye av det som skjer inni dem.
Morfar, som var skribent, pleide å si til meg at det er viktig å ha mange ord, fordi jo flere ord du kan, jo lettere er det å forstå hva du tenker og føler. Og det har jeg kjent på selv. Når du mangler ord, så blir det også vanskelig å forklare deg selv – både for deg selv og for andre.
Man kan uttrykke seg på mange måter. Med musikk. Med bilder. Med kropp. Med lek. Og det er kjempeviktig. Men i samfunnet vårt er det fortsatt ord vi bruker mest. Når du trenger hjelp. Når du skal forklare noe. Når du skal bli forstått.
Og den indre verden trenger egentlig ikke være så mystisk. Det finnes måter å forstå den på. Hjertet er ikke bare fluffy poesi, det er faktisk en del av nervesystemet. Det reagerer før hodet noen ganger. Den der følelsen av å bare vite. Om noe er riktig eller ikke.
Alt dette kunne vært en del av det vi lærer. Ikke i stedet for matte og norsk. Men i tillegg.
Vi kunne startet med Hvorfor.
Og kanskje kunne vi voksne også blitt flinkere til å like når barn undrer seg. I stedet for å le litt. Eller hysje. Eller avbryte. For når mennesker blir ledd av eller hysjet på når de er ærlige, så slutter de ofte å vise hvem de er.
Og det tror jeg ikke er bra for noen.
Vi trenger en verden der flere tør å være seg selv. Og det starter med at det er lov å snakke. Lov å undre seg. Lov å ikke være ferdig.
Jeg tror at hvis det hadde vært mer rom for refleksjon på skolen, og mer åpen samtale mellom elever og lærere, så hadde flere vokst opp med bedre kontakt med seg selv. Og med større respekt for at vi opplever verden forskjellig.
For det gjør vi jo.
Vi kjenner ulikt.
Vi reagerer ulikt.
Vi oppfatter ting ulikt.
Og det er egentlig helt greit.
Når alt handler om riktig og feil, så blir det lite plass til hvordan det faktisk føles å være menneske. Og da lærer vi fort at det ikke er så viktig hvordan vi har det, bare at vi leverer.
Men jo større verden blir, jo viktigere er det å kunne stoppe opp og spørre:
Hvordan har jeg det nå?
Hva trenger jeg i dag?
Hva er det som egentlig skjer inni meg?
Det er noe av det viktigste et menneske kan lære seg.
Og fordi skolen ofte ikke gir rom for det, så er det nettopp dette jeg i dag hjelper mange voksne med å finne tilbake til. Meg selv inkludert.
Klem fra Catcha Bloom