Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Partnerskap, ekteskap, samtaler, kjøkkenbordet, hverdag, filosofi
Noen av de viktigste samtalene i livet skjer ikke foran publikum. De skjer ved kjøkkenbordet. I et helt vanlig hjem, mellom to mennesker som vil hverandre godt, men som ser verden fra ulike steder. I dag var en sånn dag hos oss. En samtale om musikk, om kvinner, om sannhet og om hvordan vi egentlig skal leve sammen når vi begynner å endre oss.
Knut Erik og jeg begynte å snakke om musikk. Om hva kunst egentlig skal gjøre i verden. Han er kunstneren som vil løfte mennesker opp. Han snakker om frekvens, om englers stemmer, om at musikk kan åpne noe lyst og vakkert i oss. At menneske og musikk kan være i symbiose og at magnetismen sørger for en perfekt match imellom artist og lytter. Han skriver tekster som nesten føles som mantraer. Han vil at mennesker skal løftes.
Jeg står et litt annet sted.
Jeg er opptatt av kroppen. Av nervesystemet. Av erfaringene mennesker bærer i seg. Jeg har levd i denne verden i 46 år. Jeg har sett både lys og skygger på nært hold. Jeg har engasjert meg i mange år i spørsmål om kvinner, makt og verdighet. Ikke fordi jeg vil tråkke på menn.
Jeg er opptatt av at kvinner slutter å tråkke på seg selv, og at menn faktisk interesserer seg for kvinners rolle i samfunnet.
Når vi snakker om musikk som løfter kvinnen, møtes to perspektiver.
Han sier at vi, kvinner, må heve oss over det vi ikke liker. At vi skaper virkeligheten med tankene våre.
Jeg merker at jeg ikke er enig.
For jeg mener at vi også må tørre å se virkeligheten slik den er. At vi ikke alltid skal løfte oss bort fra det som faktisk skjer med oss.
Begge deler kan være sant.
På samfunnsnivå kjenner jeg at det ikke er nok å bare tenke annerledes. Vi må tørre å se virkeligheten i øynene. Det finnes fortsatt rammer som ikke støtter kvinnen. Da må det løftes opp på et høyere nivå enn ved kjøkkenbordet.
Samtidig kjenner jeg at det er like viktig at kvinner selv tar tak. I tankesettet sitt. I visualiseringsevnen. I evnen til å skape noe bedre for seg selv.
Vi trenger kunst som løfter mennesker. Samtidig trenger vi stemmer som tør å snakke sant om det som fortsatt ikke er likestilt. Kvinner er halvparten av verdens befolkning. Likevel er det fortsatt mange rom der vi ikke sitter ved bordet.
Midt i diskusjonen merket jeg noe i meg selv.
Jeg er i ferd med å ta mer plass i livet mitt. Mindre tilpasning. Mindre stillhet. Mer tydelighet. Det gjør noe med dynamikken mellom oss.
Temperaturen kan bli høyere.
Men, kanskje er ikke det bare et problem.
Kanskje er det også et tegn på at to mennesker prøver å finne en ny balanse mellom himmel og jord.
Etterpå ble huset stille og jeg kunne samle meg i fred. Jeg satte over vann til te og rullet ut yogamatten.
Noen ganger er det også en form for fred.
Hvis du kjenner deg igjen, så vil jeg gjerne høre fra deg.
Hilsen fra Catcha Bloom