Ukens Bloom er en liten pause i uken – en tekst om det indre livet, stemme, nærvær og det å være menneske midt i hverdagen.
Tema: Indre dialog, egenpleie, selvfølelse, mental helse
Vår mentale helse er avhengig av at vi ser oss selv i et helhetlig bilde. HEL-SE betyr nettopp det. Ukens spalte inviterer deg inn i indre dialog med deg selv. Velkommen.
Jeg ligger i sengen nå, har akkurat våknet, og øynene er egentlig fortsatt litt igjen. Det er som om kroppen våkner før tankene, eller kanskje motsatt, jeg vet ikke helt. Og jeg snakker inn morgensider til deg, fordi det er noe med dette øyeblikket, akkurat her, når jeg fortsatt er i alfa-bølger.
Det er så rolig inni meg da. Så stille. Så dempet. Kroppen føles tung på en god måte, litt sånn forankret, jordet, og energien er stille. Jeg velger å kalle det magisk, egentlig, fordi det føles magisk, selv om jeg vet det finnes forklaringer på det også.
Vi har jo disse ulike hjernebølgene. Beta, som er den våkne tilstanden der vi er på, gjør ting, responderer. Og så alfa, som er når vi holder på å sovne, eller akkurat har våknet, sånn som nå. Og så theta, som er dypere igjen, nesten sånn drømmende, der tid og rom kan flyte litt sammen. Og så er det én til også, som jeg ikke helt husker navnet på nå, som er enda dypere før theta.
Theta er nesten som å være borte på besøk et annet sted. Litt hallusinerende. Men nå er jeg her. Jeg har akkurat våknet. Og jeg benytter anledningen til å kjenne etter.
Hvordan har jeg det akkurat nå, her jeg ligger?
Gruer jeg meg til dagen, eller kjenner jeg noe som ligner på forventning? Har jeg en positiv følelse for det som kommer, eller er det mer motstand, litt tyngde eller litt pessimisme?
Jeg vet jo dette, egentlig. Jeg vet at jo mer positiv forventning jeg har, jo bedre helse har jeg. Helse. Hel-se. Helhet. Å se meg selv og kroppen i sammenheng. For helsa mi påvirkes av håp, av tillit, av hvordan jeg møter dagen på innsiden.
Når jeg er langt unna håp, når jeg er frustrert eller pessimistisk, så merker jeg det i kroppen. Den spenner seg. Energien stopper litt opp. Det blir knuter, blokkeringer, smerter som setter seg. Og det vil jeg ikke.
Jeg vil ha flyt.
Jeg vil at kroppen skal få puste sånn som den egentlig vil.
Jeg vil at lyset skal få slippe gjennom.
Så derfor ligger jeg litt ekstra lenge i sengen i dag. Jeg skriver til deg, og samtidig lytter jeg. Ikke for å analysere, egentlig, men bare for å legge merke til.
Hvordan møter jeg dagen nå, egentlig?
Hva er sant akkurat i dette øyeblikket?
Og det jeg merker, er at jeg faktisk forventer noe fint. Jeg tror frokosten kommer til å bli hyggelig. Jeg ser for meg at det blir litt latter, litt tull og en god stemning. Jeg vet at jeg kommer til å nyte kaffen, den kaffen jeg alltid gleder meg til, og frokostdesserten. Og jeg forventer, ganske trygt, at vertskapet har noe godt å by på. Det kjennes godt å glede seg til noe så enkelt.
Jeg kjente også litt etter i kroppen, spesielt i hofta. Har jeg hatt vondt i natt, eller ikke? Jeg var litt lur i går og tøyde før jeg la meg, og det pleier å hjelpe. Og jeg har med yogamatten min. Bare det gjør meg tryggere. Jeg vet at jeg kan rulle den ut når jeg vil, gjøre noen øvelser, puste, ta en liten flow. Det gjør det lettere for meg å våkne i kroppen.
Jeg gleder meg til menneskene jeg er sammen med. Det gjør jeg.
Og så er det også noe annet der. En liten frustrasjon, egentlig. Jeg merker at jeg ikke alltid tør å trekke meg helt tilbake. Ta den halvtimen jeg ofte trenger for å skru av det sosiale litt, bare for å nullstille. Jeg har lett for å bruke opp sosialmeteret mitt når jeg er på besøk, når det er ferie, folk og samvær hele tiden.
Men nå som jeg faktisk har kjent etter, så kan jeg justere. Ingen andre trenger å merke det. Det er bare for meg.
Akkurat nå ligger jeg helt alene, med mine egne tanker og følelser, og det er egentlig et slags nyttårsforsett for meg: å faktisk få kontakt når jeg spør meg selv Hva trenger jeg i dag? For før har det ofte vært stille. Tomt. Litt uklart.
Morgensider er en måte for meg å bygge opp den indre dialogen igjen. Og nå merker jeg at den er der. Nå kan jeg justere litt. Puste litt mer i bakken. Finne senter.
Det er derfor dette er viktig for meg. Ikke for å dømme meg selv, men for å styrke energien min. Så jeg kan være meg, på ekte, sammen med dem jeg er glad i.
Hilsen Catcha Bloom som er på helgebesøk og overnatting😉